Bruken av svovelheksafluorid som et lysbueslukkemiddel i SF6-vakuumbrytere begynte tidlig på 1950-tallet. På 1960- og 1970-tallet ble SF6-kretsbrytere mye brukt i kraftsystemer med ultrahøy spenning og stor kapasitet. På begynnelsen av 1980-tallet ble SF6-vakuumbrytere med 363 kV enkelt brudd, 550 kV dobbelt brudd og nominelle bruddstrømmer på 80 og 100 kA vellykket utviklet. arbeidsprinsipp Arbeidsprinsippet for svovelheksafluorid SF6-vakuumbryter inkluderer hovedsakelig åpnings- og lukkeoperasjoner: Åpningsoperasjoner: Den indre krankarmen til støtten styres av en fjærdriftsmekanisme for å trekke isolasjonsstangen, noe som får dysen til å bevege seg nedover og generere en bue gjennom separasjonen av hovedkontakten og den statiske kontakten. Lysbueforbrenningen genererer høy temperatur, og danner høytrykksgass, som strømmer inn i trykksylinderen for å øke dets indre trykk. Høytrykksgassen skytes ut fra halsen til den passive lysbuekontakten, slukker lysbuen og oppnår formålet med kortslutning. Lukkeoperasjon: Den indre krankarmen til støtten styres av en fjærdriftsmekanisme for å trekke isolasjonsstangen, noe som får dysen til å heve seg og svovelheksafluoridgass til å gå inn i trykksylinderen og venter på neste åpningsoperasjon. Strukturell sammensetning Svovelheksafluorid SF6-vakuumbryteren består hovedsakelig av følgende seks deler: Ledende del: ansvarlig for ledning av strøm. Bueslukkingsanordning: Bruk av SF6-gass for å slukke lysbuen. Isolasjonsseksjon: Sørg for elektrisk isolasjon. Tilbehørstilkoblingsenhet: tilkobling av tilleggsutstyr. Elektrisk kontroll og driftsstruktur: Kontroller driften av effektbrytere. Bruksscenarier Svovelheksafluorid SF6-vakuumbrytere brukes hovedsakelig i spenningsnivåer over 110kV, og er mye brukt i kraftsystemer med ultrahøy spenning og stor kapasitet på grunn av deres utmerkede isolasjons- og lysbueslukkingsegenskaper.
